Hofteprotesepasient Linda Puchir

"Til evt. oppmuntring til andre som møter veggen i behandling av sine helseplager;"

Bakgrunnen er en hofteartrose etterfulgt av operasjon med hofteprotese. Smerter som ikke gir seg som forventet. To erfarne og uavhengige  ortopeder har ingen forklaring, og dommen er å lære seg å leve med det. "DET" innebærer ett liv med sterke, vanedannende smertestillende, krykker og drosjer. Og uten et friluftsliv, noe som har vært en bærebjelke i mitt liv.

Jeg var bunnløst fortvilet og farlig nær stupet. En slik varlig tilværelse var helt utelukket, ikke minst pga. omstendighetene rundt det hele. Denne operasjonen er et standard, samlebånd inngrep med godt over 90% suksess/fornøyde pasienter. Ingen kompliserende faktorer i mitt tilfelle, ren plankekjøring skulle det være. Og det sa den opererende kirurgen seg enig i. Og så: fiasko uten noen forklaring! Et skuldertrekk, liksom..

Ren tilfeldighet ble min redning. Gjennom jungeltelegrafen fikk jeg vite om en dame som etter samme prosedyre gikk i 3-4 år med uforklarlige smerter inntil hun fant veien til "en klinikk i Sandvika. Der fant legen et brudd som ingen andre hadde sett. Hun ble bra, og det uten operasjon. Dit reiste jeg straks jeg fikk time.

Ortopeden ved Ortopedkirurgene diagnostiserte problemet på 5 minutter, uten nye bilder eller undersøkelser, begynte straks med tiltak (Cork hæl og bestilling av fotsenger) og instruks til  myoterapeuten. Antageligvis ikke behov for ny operasjon. Så vanvittig enkelt. Tilsynelatende. 

 

Resultatene etter 3 måneder overgår alle mine forventninger og forhåninger. Etter min første fysikalske behandling hos Hedda kunne jeg droppe taxi og ta togturen fra Nittedal til Sandvika. Etter 2 uker var jeg fri for medisinene som jeg hadde brukt i et helt år. Og krykkene, de er nå bare med på lengre, uforutsigbare reiser, i tilfelle kreftene svikter. Det går stadig bedre med gangfunksjonen og utholdenhet. Nå nylig hadde jeg min første gåtur som pur rekreasjon, der motivasjonene var glede, ikke trening.

 

Min opplevelser har vært eventyraktig, som et mirakel rett og slett. Virkeligheten er mer nøktern, og der ligger en lærdom: Leger er like forskjellige som mennesker ellers; "Eksperter" kan ha ulik utdannelse, erfaringer, oppfatninger, og ambisjoner, til tross for samme tittel; Det finnes løsninger på helseproblemer utenfor det enkelte legekontoret, utenfor det enkelte sykehuset, utenfor det offentlige helsesystemet, utenfor det enkelte land. Min erfaring tilsier at man aldri skal finne seg i en "håpløs" situasjon før man selv er overbevist om at det faktisk ikke er hjelp å få noe sted. Steiner må snus så lenge man orker. Ikke gi opp.  Ønsker andre lykke til og god bedring!